Norge: De norske humanisterna – Fra minoritet til «majoritet»

«HEF vil med tiden forsvinne – som en skumperle på havet» (11. april 1956, lederartikkel i avisen Morgenbladet).

Dette stod på trykk to dager etter at Human-Etisk Forbund ble stiftet. Internasjonalt vil mange i humanistiske kretser i dag, 64 år etter, mene at HEF er blitt en ekte perle. Trolig er dette humanistforbundet det største i verden, riktignok i forhold til folketallet. Likevel betyr snart 100 000 medlemmer kun litt under to prosent av Norges befolkning. Følgelig har de organiserte humanistene mye å strekke seg etter. Potensialet er enormt. I dag svarer kun 30 prosent av befolkningen at de tror på gud (Norsk Monitor 2020). De troende religiøse i Norge er blitt i mindretall. Utfordringen er at de ikke-troende er trege med å organisere seg.

Human-Etisk Forbund har gått fra å være en tung akademisk, liten klubb til å bli et respektert og mer folkelig livssynssamfunn. Seniorrådgiver Bente Sandvig fra HEF har de siste årene vært med i flere offentlige utredninger om skillet mellom stat og kirke eller utvikling av religionspolitikk i Norge. Det er fruktene av mange års innsats for ryddig, prinsipiell tenkning i HEF. I tillegg har forbundet spilt en betydelig rolle i dialogarbeidet på det mangfoldige livssynsområdet de siste 20 årene. 

Nesten 20 prosent av årskullet velger for tiden Humanistisk konfirmasjon, mens seremoniene navnefest, vigsel og gravferd har beskjedne tall. 

En av årsakene til at HEF ble stiftet var den utbredte oppfatningen i Norge på den tiden at man bare kunne være et etisk, anstendig menneske som religiøs. «Moralen hadde kun ett sikkert forankringspunkt, nemlig kristendommen», ble det hevdet. I dag vil er det selvfølgelig få som vil mene noe sånt.

En visjonær mann med bakgrunn både som predikant og som PR-arbeider, Levi Fragell, skal ha mye av æren for en voldsom medlemsvekst som startet på slutten av 70-tallet. Han dro HEF mer i en aksjonistisk retning, riktignok til bekymring for noen av veteranene. Men uenighet stilnet raskt da medlemstallet skjøt i været. Det hjalp også at det fra 1981 ble bestemt at også Human-Etisk Forbund skulle få like mye offentlig støtte som det Den norske kirke fikk pr medlem. Millionene begynte etter hvert å strømme inn. I fjor mottok HEF 117 millioner kroner fra kommuner og stat. Kontor med utedo og medlemsarkiv i en skoeske er erstattet av moderne kontorer med elektroniske medlemssystemer og 90 ansatte på landsbasis.

Også Den norske kirke skal ha æren for medlemsveksten i tidligere tider. Helveteslære, motstand mot kvinnefrigjøring og abort fikk mange til å melde seg ut av kirken – og etter hvert inn i HEF. Selvforståelsen i dag i det norske humanistforbundet er nok preget av at HEF var tidlig ute i kampen for kvinners frigjøring. I realiteten var nok ikke HEF så mye tidligere ute enn kirken, men kom den likevel i forkjøpet. På samme måte, i kampen for de homofiles rettigheter var nok heller ikke HEF de fremste i frontlinjene.  Det skal føyes til at dette temaet har vært en prioritert oppgave i de siste tiårene.

Den norske kirke er i dag i stor grad ledet av liberale krefter. Både i kirken og i HEF erkjenner man at de har mange felles verdier. Samarbeid for å protestere mot undertrykkelse av minoriteter både i nærområder og internasjonalt skjer ofte. Oppfatningen av at HEF «alltid er imot kirken» er i ferd med å forsvinne.  Mange nordmenn har tidligere hatt vanskeligheter med å oppfatte skillet mellom å motarbeide statskirkeordningen og trossamfunnet Den norske kirke.  

Human-Etisk Forbund er seg bevisst at humanister er en del av det mangfoldet i samfunnet. Forestillingen om at den norske staten bør bli «human-etisk» er blitt erstattet av arbeidet for en sekulær og livssynsnøytral stat og et samfunn som skal gjenspeile livssynsmangfoldet. Den sekulære staten skal sikre individers religionsfrihet.

Først i år 2017 ble prosessen med å skille stat og kirke i Norge startet. Mye henger igjen fremdeles, og den gamle kampsaken kan ikke avsluttes. Der det virkelig tette samarbeidet skjer mellom det offentlige og Den norske kirke, er på kommunenivået. Fremdeles arrangeres gudstjenester for elever i skoletida.

Humanister i Norge går nå fra å ha representert en minoritet som i mange år er blitt diskriminert av det offentlige – til å innse at ikke-troende nå faktisk er en majoritet. I tråd med den prinsipielle ryddigheten som har preget HEF, bør man forlange at HEF i fremtiden også står opp for religiøse minoriteter dersom de blir diskriminerte.

Jens Brun-Pedersen
pressesjef
Human-Etisk Forbund